Noen ganger blir ikke dagene som man har planlagt dem. Jeg hadde sett for meg pinsehelg med telt, campingvogn, tre generasjoner samlet og god mat på grillen. Kameraet skulle vært med, og bloggen skulle fått påfyll av bilder og tips.
Sånn ble det ikke.
Livet tok en brå sving, og vi ble hjemme. I stedet for at jeg her kunne dele et bilde og en historie om en helt annen type camping enn min familie pleier være på, har jeg ingen bilder som kan deles og en helt annen historie, som jeg ikke vil dele i detalj. Bildet som illustrerer det hele er brent fast på netthinnen min for alltid. Mannskap fra ambulansehelikopteret som står der med en plastpose hvor teltet stikker halvveis ut med teltstenger i unormale vinkler og en slunken sekk. "Dette er det vi fikk med oss ned".
Men de fikk med noe viktigere. De fikk med han som sov inni det teltet.
Det er ikke alt som skal deles på internett, men det som trengtes nå, var ro, nærhet og tid sammen som familie (etter et par runder med sykehus og luftambulanse). Derfor ble det stille både her på bloggen og på Instagram. Helt til jeg en kveld mens vi ventet på hjemreise bare skulle dele på Instagram om det siste innlegget jeg fikk lagt ut før den telefonen som snudde om på prioriteringene mine. Da hadde Instagram brått koblet seg til min private facebook og delte storyen likegodt der. Det var ikke meningen.
Men jeg har ikke gitt meg. Bloggen lever, og det kommer mer. Jeg har flere innlegg under planlegging, og pakkelisten jeg laget i vår, er fortsatt aktuell for dere som skal på teltferie med barn.
Det føles godt å være hjemme igjen. Vi har spist middag sammen, alle kommer sakte tilbake i sine rutiner, og sakte men sikkert henter vi inn hverdagen igjen.
De neste dagene kommer nok bloggen til å våkne igjen, jeg har enda mange tema jeg har lyst å skrive om Når overskuddet er tilbake, kommer ordene også.
Takk for at du leser 💛
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar